Alt mulig

– Æ vill´itj ha slike folk her!

BLOGG: Mannen i godt voksen alder kommer trillende med sykkelen sin. Går bort til der hvor en av byens tiggere har sin faste plass, sparker borti pappkoppen som står der og kaster den inn i buskene.

P1030006

– Æ vill´itj ha slike folk her, svarer mannen når jeg spør hva i alle dager det er han holder på med.

Nå satt ikke den fattige øst-europeiske tiggeren på plassen sin akkurat da dette skjedde. Han hadde tatt seg en liten pause, men hadde latt utstyret sitt ligge igjen. En papp-plate til å sitte på, og et pappkrus til å samle opp de få kronene han fikk i løpet av dagen. Det ga trondhjemmeren i 70-årsalderen anledning til å vise hva han mente – og følte.

 

Nå skal ikke dette igjen handle om tiggerne som forsøker å skaffe seg noen kroner å leve av, men mer om holdningene som finnes blant oss nordmenn. Holdninger som finnes blant oss mot folk som har det verre enn oss. Holdninger til fattige som må reise hundrevis av mil for å tigge til livets opphold, og folk – voksne og barn – som må flykte fra alt de eier og har fordi krigen truer med å ta livet av dem.

 

Med 22. juli fersk i minne er det grunn til ettertanke. Det grusomme som skjedde i Regjeringskvartalet og på Utøya er det ingen som kommer til glemme. Det sitter dypt i oss alle. Holdningene til den ektefødte nordmannen bak terroren ble fordømt av alle. Selvsagt. Men har det gjort noe med holdningene blant oss? Har vi virkelig tatt et oppgjør med fremmedhatet som lå til grunnen for handlingen?

Svaret ga Siri Wahl-Olsen i Adressevisen 21. Juli – NEI! Bare delvis.

 

Det ser vi ikke minst på debatten om vi skal ta i mot et minimum av kvoteflyktninger eller om vi skal ”åpne grensene” for å hente hit 8000 syriske flyktninger i løpet av to år. Det blir feil å bare henge ut FrP med Sandberg og Tybring-Gjedde i front. Meningsmålinger viser, jo at det er en skremmende stor andel blant oss som ikke ønsker å ta hit mennesker som både kjemper en kamp mot å sulte i hjel eller dø i krigens grusomhet. Frykten for muslimer og andre religioner som kan gjøre landet vårt annerledes, gjør at vi snører igjen grensene. Mens Tyrkia har tatt imot 1,8 millioner og Jordan 1,4 millioner flykninger, har ikke vi hjerterom til en gang å hente hit 8000 om vi skal tro FrP og likesinnede.

 

– Vi må hjelpe dem der de er, sier Sandberg og Tybring-Gjedde mens Siv Jensen sitter rolig i båten i bakgrunnen. Hun sitter jo i regjering må vite, og må fremstå som litt mer ansvarlig.

Men hvor er ”der de er”? Det er i alle fall ikke i flykningenes hjemland enten vi snakker om flykninger fra Syria, Etiopia, Sudan, Nigeria eller hvor det nå er snakk om. Hvis så mange i Norge – og den vestlige verden – er redde for at muslimske flykninger skal føre til økt ekstremistiske holdninger og terror, hvorfor har de ikke da bidratt til å få slutt på konflikten i for eksempel Syria for lenge siden. Det har ikke skjedd, og ser ikke til å skje den nærmeste tiden.

For ”å hjelpe dem der de er” kan umulig være å bidra til å bygge bedre flyktningeleirer i Jordan og Syria og andre naboland og forvente at det er de landene som skal ta resten av ansvaret alene? Historien har mange nok bevis på at det er nettopp i slike områder hat, frustrasjon og håpløshet får utvikle seg til desperate handlinger. Til ekstremisme og endog terror. Det blir best bevist ved den håpløsheten det palestinske folket på Gaza-stripen opplever i år ut og år inn. Langvarig krig avler bare nye krigere.

 

Derfor må det skje noe med holdningene til mange av oss nordmenn. Mens det var et imponerende og rørende samhold i dagene etter 22.juli 2011, har det skjedde lite med holdningene våre til nye landsmenn som allerede er her, eller personer på flukt som kunne blitt nye, gode landsmenn.

”Oppgjør med ekstremisme tas ved handling, ikke prat eller dialog alene”, sier Per Sandberg til Adresseavisen 22.juli, og slår fast at hans parti er det eneste partiet som fullt og helt står opp mot ekstremisme, enten på den ene eller andre siden.

Det skulle vært å ønske at Per Sandberg – og FrP – hadde sett andre mulige løsninger enn en kompromissløs linje som bare fører til skarpere fronter enn det vi allerede har i dag.

 

For var det ikke ekte tro på maktbruk – og ikke prat og dialog – som lå bak de ekstreme handlingene julidagen for fire år siden? En skal være forsiktig med å tolke hva Per Sandberg og FrP mener med handling, men det er i alle fall lite som tyder på at med slik ordbruk så bidrar det til å endre nordmenns holdninger til det bedre og mer medmenneskelige. Det bygger heller opp mot et kaldere samfunn der vi beskytter oss og vårt, og ser en annen vei når vi blir konfrontert med at det finnes medmennesker som lever i frykt og fattigdom ikke fjernt fra oss.

 

La derfor pappkruset til den fattige tiggeren stå, og ta godt imot folkene som kommer hit med frykt og redsel i bagasjen. Muslim eller ikke muslim. Ekstremist blir han ikke før han – eller hun – blir møtte med holdninger om at de er mennesker som vi ikke ønsker velkommen hit.