Alt mulig

”Er jeg ei kvise på rompa som sitter på velferdsstatens slikepute? ”

Slik føler jeg meg i alle fall etter å ha lest to kommentarer i Adresseavisen den siste tiden. Først Siri Wahl-Olsen Med rompa på velferdsstatens silkepute” 20.5. Så Harry Tillers kommentar ”Den syke elefanten i rommet” 26.5.

Faksimile fra Adresseavisen

Det er blitt umåtelig populært å gå til angrep på velferdsgodene vi har opparbeidet over generasjoner i Norge. Bjarne Brøndbo har fått mange spaltemeter på sine utspill, ungdomspolitikere som ikke har vært i nærheten av det virkelige livet roper i kor, og nå henger profilerte kommentatorer i Adresseavisen seg på i hylekoret.

 

Jeg er en av mange som føler dette som en trakassering og mistenkeliggjøring etter å ha måttet leve et liv hvor jeg har nytt godt av den fantastiske velferdsstaten både min generasjon og generasjoner før meg, har bygd opp. Vel dekker både Wahl-Olsen og Tiller seg bak fine ord om hvor strålende velferden vår fungerer. Wahl-Olsen med fersk erfaring fra egen alvorlig sykdom. Tiller med floskler om 100 % lønn selv om det bare er en skarve influensa som rammer. Men begge konkluderer med at velferdsordningene arbeidstakere i Norge i dag nyter godt av, er for rause. Vi bør ha et spark i baken for å komme oss ut i arbeid igjen for å redde fremtidige generasjoners velferd.

”Den rompa Bjarne Brøndbo synger om, må ikke sitte på en silkepute lenger enn høyst nødvendig. I respekt for velferdsordningene våre.” Det er Siri Wahl-Olsen konklusjon.

 

Det gjør meg både trist og forbannet. Jeg var heldig som ikke måtte ty til velferdstilbudet vårt på grunn av en livstruende sykdom. For meg var det ”mekanisk” nødvendig. Men det ”mekaniske” har sendt med til St. Olav for syv hofteoperasjoner, mye smerte, og mye hardt arbeid i opptrening. Men jeg har minst like mange lovord om helsetilbudet i landet vårt som det Wahl-Olsen opplevde gjennom sin sykdom. Forskjellen er at jeg måtte gå videre til NAV. Jeg hadde ikke mer krefter igjen til å følge med i tempoet arbeidslivet forlangte av meg. Og til slutt ble velferdsstaten min arbeidsgiver gjennom en uføretrygd og en lønn som var betydelig mindre enn da jeg var heldig å høre inne under vår gode og velfortjente sykelønnsordning.

 

Men når jeg leser kommentatorenes innlegg i Adresseavisen føler jeg meg som en snylter på velferdsstaten. Selvsagt burde jeg blitt sparket i rompa der jeg satt på silkeputa. Jeg måtte utnytte min restarbeidsevne, må vite. Selvsagt burde jeg og alle andre som havner i en tilsvarende situasjon sørget for å bidra, og ikke snylte. Selvsagt må jeg finne meg i å få strødd salt i operasjonssåret slik at det svir som fortjent i resten av min levetid. Jeg er jo en utgift for velferdsstaten. Og enda verre; jeg er 61 år og Bjarne Brøndbo og andre av velferdsstatens voktere kan risikere å treffe meg langs en strandpromenade i et varmere land der jeg tilbringer fem-seks måneder av året. Uhørt må vite selv om kroppen min reagerer på stabil varme med å gi meg mindre smerter.

 

Nei, hvorfor kan ikke de vettuge, oppegående kommentatorer våre ta en annen inngangsvinkel på hvordan vi kan redde velferdsstaten vår? De som skulker og sluntrer unna må kunne ”straffes” uten å ramme alle andre. Og å tro på at et byråkrati skal kunne behovsprøve hvem som fortjener å få hjelp fra velferdsstaten, og hvem som ikke fortjener det, er å være mildt sagt naiv. Karensdager, roper Tiller og flere med ham. Samtidig er det fastslått at det ikke er korttidsfraværet som øker i Norge. Nei, det er langtidsfraværet og da er det andre årsaker og virkemidler som må sees på. Det psykososiale arbeidsmiljøet, presset om stadig effektivisering og omstilling, innsparing og nedskjæring. En runddans der offentlige arbeidsgivere – stat, kommune og fylkeskommune – er verstinger. Der bør kommentatorenes søkelys rettes. Og kanskje bør de også se på egen arbeidsgiver og eiere som samtidig som de henter ut store gevinster, sender ansatte ut i uønsket (førtids)pensjon, sykemeldinger og uføretrygd.

 

Nei, Adresseavisens kommentatorer bør i et valgår fremstå som ”Midt-Norges FRIE stemme” og kalle en spade en spade. Hvorfor ikke gå etter og få inn noen av de milliardene som årlig unndras beskatning? Skal vi opprettholde velferdsstaten vår slik vi alle ønsker, må de som har mest tåle å bidra mest. Det er skattelettelsene til de rikeste som truer velferdsstaten – ikke at vi alle i dag kan nyte godt av velferdsgoder som er opparbeidet over flere mannsaldre.

Faksimile fra Adresseavisen

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *