Sport

Langrenn – en idrett på dødsleie?

BLOGG: Jeg sluker det meste av det som vises på TV, sies på radio eller skrives på nett og papir om langrenn. Jeg er kjempeinteressert, men ser en ”alvorlig syk” sport. En utdøende rase.

 

Og det er mange symptomer som kan ramses opp. Hadde det bare vært at Norge dominerer usunt sterk gjennom sin ”økonomiske doping”, ville jeg ikke vært så bekymret. Men dessverre er angrepet av viruset som truer med å utrydde nasjonalidretten vår langt mer alvorlig.

 

Det er lov å være best i idrett, og det er å stå øverst på seierspallen alle trener for. Da er det ikke rart at vi nordmenn fylles med stolthet av langrennsjentene og guttene våre. De trener godt, og beinhardt året rundt. Gjør rett og slett en fantastisk god jobb.

Men hva gjør det med idretten at en nasjon dominerer slik Norge nå gjør i langrenn. Da er det aller først viktig å ha med bakteppet at langrenn er en mini-mini-mini idrett i det internasjonale idrettsbildet. En idrett som drives av noen få, i noen få land. Mellomstor idrett i Norge og Sverige, men som en pygme i idrettsnasjoner som Tyskland, Frankrike, Italia, Russland osv.

Denne idretten er det Norge er best i mye takket være et større tilfang av rekrutter enn noen andre, og mest takket være et økonomisk storforbruk som nesten blir litt flaut. 80 millioner kroner i året, et par store smøretrailere som kjøres Europa rundt gjennom vinteren. Og under Tour de Ski har Norge 30 – tretti – personer i støtteapparatet rundt løperne. At Marit Bjørgen & co helg etter helg tapetserer seierspallen og mer enn det, og at Martin Johnsrud Sundby og herrelaget nesten er like suverene, bekymrer selvsagt ikke trenere og ledere i skiforbundet.

”Ingen snakker om at Nederland ødelegger skøytesporten med sin dominans, og ingen snakker om det samme når Jamaica vinner alt i sprint eller Kenya alt på langdistansene i friidrett”, sier en litt indignert Åge Skinstad.

Så feil kan det argumenteres.

Nasjonalidretten skøyter har vel aldri ligget så langt nede i Norge som nå. Interessen er minimal mye pga Nederlands dominans. Det er glissent på tribunene i Vikingskipet når det arrangeres mesterskap, og på TV gjemmes skøytesendingene bort.

Hva Jamaica-sprintere og Kenya-gaseller angår så blir det litt flaut å høre på. Her er det snakk om en idrett som er mange-mange-mange ganger så stor som langrenn. Over 200 nasjoner deltar VM og OL. I langrenn er antallet nasjoner 20-30. Dopingproblemet er nok en større trussel for friidretten enn at Jamaica og Kenya tar mange medaljer. Langrenn blir uinteressant for andre enn nordmenn om Norge fortsetter å dominere seierspallen som de har gjort hittil i vinter.

 

Utvikling, kaller langrennsledere det at et klassisk renn domineres av løpere som staker fra start til mål. Klassisk langrenn er på en dødsliste. Ja vel. Da er min påstand at langrennsløpere, trenere og ledere selv er med på å ta kvelertaket på sporten sin ved å gjøre den enda mindre i antall, og enda mindre interessant for medier og publikum. Pengene vil forsvinne ut, og med det grunnlaget for det profesjonelle langrennsidretten vi har i Norge i dag.

 

For det er pengene som styrer. Selvsagt. Pengene er grunnen til at Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaug sutter på vannflaska fra Isklar i alle intervjuer på TV. Det er pengene som styrer når Petter Northug går ut av landslaget, og det er de samme pengene som styrer når Northug jr. faller utslitt på rygg rett foran Coop-reklamen i målområdet eller trekker i Coop-startnummeret sitt etter målpassering. Langrennssporten setter seg selv i andre rekke, og lar pengene bestemme hvordan budbringerne skal framstå i rampelyset.

 

Det skal sies at Norges Skiforbund gjør hederlige forsøk på å bevare langrennssporten gjennom å invitere andre nasjoners juniorløpere til Norge på samlinger for å lære. Løpere fra ti nasjoner kom til samlingen i sommer. Positivt.

Men det spørs om det er for sent. Snart blir langrenn en sport for noen fra Norge og noen få sjeler fra Sverige, Finland og Russland. I de mellom-europeiske landene er det for det første ikke særlig mye snø lenger å oppdrive, og de få som beveger seg på bortoverski er i en alder hvor de for lengst er ferdig med å forplante seg.